Intervju med Erik Nore fra 90-tallet

MED UTSLITTE KELNERE SOM TROFAST PUBLIKUM.

En times prat med Erik Nore om de gode, gamle dager.

Man skal ikke ha hatt mange besøk på tennisbanene før man vet hvem Erik Nore er, eller Clas som han til daglig kalles. Om det skyldes at han rager ganske høyt over nettkanten eller hans kraftige stemme, er ikke godt å si. Det har spøkefullt blitt sagt at hvis datasystemet på Fornebu skulle svikte, kan de bare ringe Clas og be han komme å rope ned flyene!

Han er også en av de få som har vært med nesten helt fra starten, og vet mer om klubbens historie enn de fleste. På spørsmålet om hvorfor han begynte med tennis, kommer det kontant:

— Jenter. Da jeg gikk på Otto Mindes pensjonatskole i Asker var det flere av jentene der som spilte tennis. Og da var jo tennisbanen et greit sted å bli kjent med dem. Dessuten var det ofte dans på sletta etter tennisen.

Joda, dette var nok et taktisk trekk av en 14-åring, men etter hvert ble Clas mer å se på tennisbanen enn på sletta.

De fleste har nok hørt om banene på Kelnerhjemmet. Det var to baner som klubben fikk leie i begynnelsen av 30-årene. Men hva var egentlig Kelnerhjemmet?

— Det korrekte navnet var Kelnernes hvile og rekreasjonshjem. I luftlinje lå det bare ca. 200 meter fra dagens tennisbaner. Og hva var vel bedre enn å spille for erfarne kelnere!

— Da var det kanskje også muligheter for servering mellom settene?

— Om ikke mellom, så i alle fall etter kampen. Der hadde de alle rettigheter. Og ikke sjelden arrangerte vi dans og sammenkomster om kvelden. Miljøet blant de ca. 50 medlemmene var aldeles utmerket. Vi fikk etter hvert god erfaring i å arrangere fester, noe vi også tjente penger på.

— På Kelnerhjemmet?

— Nei. Før i tiden var det marked på Risenga. Da sto bl.a. Frisk og tennisklubben for dansen. Den foregikk i friluft og været var avgjørende for om vi gikk i pluss eller minus. Men vi var lure nok til å tegne regnværsforsikring. Og av og til hadde vi helklaff. Det var når det begynte å regne.

— Men da kom det vel ikke noe folk?

— Joda, poenget var at det burde begynne å regne etter at folk hadde kommet og betalt inngangsbillett. Da fikk vi både inngangspengene og utbetalt regnværsforsikring! Det ble en del penger av det.

— Jeg har inntrykk av at klubben hadde faste sammenkomster om høsten for medlemmene.

— Sammenkomster, du! I 30-årene hadde vi flere ganger årlige tennisball på Venskaben. Mange betalte passiv kontingent på 3 kroner for å bli invitert til festen. Og ballet la vi rett opp under jul, da hadde gutta klippet håret og gjort seg i stand likevel.

— Du har jo vært både formann og kasserer i klubben.

— Ikke snakk om tiden da jeg var kasserer. Jeg var ikke særlig flink til å tigge penger. Husker godt et årsmøte da jeg ble gjenvalgt som kasserer, men da takket jeg nei. Det godtok ikke styret, så jeg meldte meg ut av klubben!

— Hva!!? Hva skjedde da?

— Krigen brøt ut. Men etter krigen meldte jeg meg inn igjen!

— Vi hadde også en spesiell feiring av 17. mai i årene etter krigen. Først var det barnetog, og deretter møttes vi på tennisbanen. Så spilte vi tennis, og etterpå var det middag for alle. Det hele ble avsluttet med drosje hjem. Som du skjønner var miljøet upåklagelig.

— Kan du vise til noen store tennis-bragder fra den tiden?

— Store og store — det var mange dyktige tennisspillere i Asker. Jeg minnes godt da vi reiste tre stykker inn til Oslo for å delta i junior-NM i 1937. Jeg hadde ikke en gang trekk på racketen. Jeg møtte en kjekkas som kom med gult håndkle rundt halsen og 3 racketer.

Og nå ventet jeg meg den historien vi alle elsker: Kjekkasen ble feid av banen av vår egen Clas, som knapt nok hadde strenger i racketen…

— Og hvordan gikk det???

— Jeg tapte klart.

— Men til gjengjeld ble du jo klubbmester i 1965.

— Joda, men det var før Hans Nordstaa lærte å spille. Og husk endelig å nevne den innsatsen Hans har gjort for klubben. Da han overtok som formann var klubben nesten død. Men han fikk med seg innflyttere og stimulerte andre til å begynne. Han har gjort en imponerende innsats for tennisen i Asker.

— Hva synes du om klubben i dag?

— Det gode miljøet er på vei tilbake, og det er ikke minst takket være den innsats den kvinnelige delen av klubben gjør.

Før var vi mer åpen til å ta imot den som kom alene til banene. Spilte vi to, og kom det en tredje, så spilte vi to mot en. I dag nytter det jo ikke å bare stikke innom. Da blir man sittende der, og det er synd.

— Til slutt, Clas — innendørshallen. Finnes det maken?

— Nei, den er utmerket. Man merker jo ikke et vindpust!

Og at Clas setter pris på tennishallen, er 7 timers ukespill et godt bevis på. Men de som tror at han bare har hatt tennis som sin idrett, skal få tenke om igjen. For i 1948 var han hopptrener for det polske OL-landslaget i hopp. Det ga polakkene en 10. plass i St. Moritz. Hoppdommer har han også vært, og delt ut stilkarakter på 7,5 til en som landet på skuldrene! Og ikke nok med det. Han har vært kretsmester i diskos, med bestenotering på 38,1 meter — for ca. 50 år siden. Og helt til slutt — 10.000 kroners-spørsmålet: Hvem innehar i dag Asker Skiklubbs rekord i diskos, og hva lyder den på?

— Riktig!!! Clas Nore med 38,1 meter!

Siste!!! Ryktene om denne artikkelen har tydeligvis spredd seg med lynfart i Askers idrettsmiljø. Sekundene før trykkmaskinene startet kom det inn følgende melding: Den 52 år gamle diskosrekorden er nylig slått! Dermed må redaksjonen bare beklage, vi kan ikke betale ut premien på 10.000 kroner